Flora og fauna

Det er berggrunnen på Langøya som gjør at flora og fauna på øya er så rik. Den mineralrike kalksteinsgrunnen på Langøya gjør dessuten at mikroorganismer, som bryter ned dødt plantemateriale, får gode vekstvilkår og det dannes mindre humus enn det som er vanlig andre steder i Norge. Vanlige humusavhengige arter som røsslyng og blåbær er derfor sjeldne på Langøya. Mangelen på humus fører imidlertid til at det ikke utvikles noe jordsmonn som gjennom tørre perioder kan lagre fuktighet fra regnet. Plantearter som skal trives på Langøya må derfor være i stand til å tåle svært tørre vekstforhold.

Langøya har etter norske forhold et svært gunstig klima. Somrene er lange og varme og vintrene milde. Derfor finner vi mange arter som normalt har en sørlig utbredelse i Norge. Misteltein er et godt eksempel på dette.

Man kan ennå se tydelige spor etter tidligere jordbruksvirksomhet på Langøya. Nord på øya var landskapet tidligere mer åpent enn nå, og etter jordbrukets opphør er områdene her blitt bevokst med frodig skog bestående av lauvtrær i blanding med gran og furu. Fremdeles finnes det imidlertid små, åpne, blomsterrike enger der gårdshusene har stått. Her kan man ennå finne gamle hagevekster som epletrær, dagfiol og pinselilje.

Et interessant fenomen er at de gamle dagbruddene nord på øya i dag har vokst til på nytt. De dekkes nå av en kortvokst furuskog med en svært spennende flora i skogbunnen. Det er blant annet her vi finner de fineste forekomstene av orkidèen flueblomst. Dette er en av Langøyas viktigste botaniske attraksjoner.

Faunaen på Langøya

Denne delen av Oslofjorden har tidligere vært lite besøkt av entomologer. Den mest populære øya var nok Tofteholmen som hadde besøk av insektsamlere allerede på 1800-tallet, og i 1953 ble det arrangert ekskursjon dit i forbindelse med det niende nordiske entomologmøtet. Ekskursjonen regnet visst bort. Dessverre var ikke Langøya like populær.

En av Norges aller største entomologer var billeforskeren Thomas G. Münster (1855-1938). Han reiste land og strand rundt og samlet biller. I samlingene ved Zoologisk museum i Oslo kan man se at han besøkte Langøya flere ganger på 1920-tallet. Dog var utbyttet forholdsvis magert. Det er først etter 1987 at insektfaunaen på Langøya har blitt grundigere undersøkt, og det er nå funnet nærmere 2000 arter. Mesteparten av dette materialet befinner seg i samlingene ved Zoologisk museum i Oslo og Bergen.

Graveveps og flueblom

Få steder i Norge er den underlige flueblom så vanlig som på Langøya. Her nærmest spretter den opp av pukken. Samspillet mellom denne orkidéen og gravevepsen Argogorytes mystaceus er kanskje noe av det mest fantastiske vår nordlige natur kan frembringe av underlige tilpasninger. Orkidéens blomster har utviklet en særdeles smart måte å lokke til seg de stakkars gravevepshannene, slik at de kan hjelpe til med bestøvningen. Orkidéene tilbyr ikke nektar eller pollen slik som er vanlig hos blomster. Derimot tilbyr de juksedamer. De likner ikke akkurat noe særlig på gravevepshunnene, men de lukter riktig, og det ser ut til å være nok.

Forsøk utført i Sverige viste at hannene var mer tiltrukket av blomstene enn av de ekte hunnene. Sannsynligvis fordi blomstene lukter sterkere og har kraftigere farger enn hunnvepsene. Når en hann slår seg ned på en blomst for å pare seg med den, avsettes pollen på vepsen. Vepsen frakter så dette med seg og vil da bestøve blomster den besøker etterpå. Flueblom er avhengig av disse vepsene for at de skal bli bestøvet. Vepsene derimot klarer seg bra uten planten, og de finnes derfor langt utenfor utbredelsesområdet til flueblom. Mauren inni flueblomsten på bildet under er nok mer å regne som en nektartyv, en at den har blitt lurt av planterikets oppblåsbare barbara.

Gravevepsene innen slekten Mystaceus er rovveps som lever av sikader. Hunnvepsen er spesialisert til kun å fange disse insektene og bringer dem «hjem» til et finurlig gangsystem i bakken. Her anlegges celler som de fyller opp med paralyserte sikader. Disse cellene fungerer som larvekammer. Når cella er fylt opp med sikader, legger hun ett egg og forsegler deretter cella. Her har larven mat nok til å vokse seg stor. Tidlig neste sommer klekker den. Hvis det er en hann,flyr den ut for å jakte på flueblom og hunnveps. Mye forskning er utført på gravevepsene. De er ikke ekte sosiale veps, men samfunnene deres har visse grader av sosialitet. For eksempel kan nærbeslektede hunner hjelpe hverandre i fellesskap med å fylle opp larvekamrene.

Når blomsterengene glitrer i gull

Går man i land på Langøya en varm sankthansnatt, kan man med litt flaks observere hundrevis av bitte små funklende lys, nesten som ørsmå gullklumper som glitrer i gresset. Dette er sankthansormer. Egentlig er det ikke snakk om ormer, men hunner av en spesiell billeart – Lampyra noctiluca. Denne tilhører familien lysbiller, og i Norge har vi kun denne ene representanten for familien. Bakerst på bakkroppen har denne vingeløse og høyst uanselige hunnbillen et lite lysorgan. Her finnes spesielle celler som inneholder stoffet luciferin. Når dette påvirkes av enzymet luciferase og vann, foregår en oksidasjon, og energi frigjøres. Faktisk slipper nærmere 95 % av denne energien ut som lys. Til sammenlikning kan nevnes at solen frigjør kun 35 % av energien sin som lys. I tilknytning til lyscellene finnes urinsyrekrystaller som fungerer som reflektorer for lysstrålene. Luciferin er også benyttet i medisinsk forskning, der man har byttet ut radiaktive markører, som f.eks. radioaktivt jod, med slike lysmarkører isteden. Luciferin har således blitt benyttet som markør på både insulin, myoglobulin og skjoldbrukskjertelhormon. Dette er et skoleeksempel på hvor viktig det er å ta vare på det biologiske mangfoldet i naturen. Man vet jo ikke hva man kan få bruk for med tiden.

Kresne sommerfugler

Sommerfuglfaunaen på Langøya er unik nasjonalt sett. Nærmere 600 arter er til nå påvist her, og flere av disse er meget sjeldne. Mange arter trives der det er varmt og finnes derfor på Langøya. Likevel er nok hovedårsaken til dette mangfoldet at godt over halvparten av våre 2109 sommerfuglarter er kun knyttet til én eller noen ytterst få plantearter.

Siden Langøya er kjent for sin rike flora, så henger dette logisk sammen. Viktig i denne sammenhengen er både kalkgrunnen og øyas klimatisk gunstige beliggenhet. To meget interessante plantearter som bør nevnes i denne sammenhengen er markmalurt og ekte malurt. Begge disse er vanlige på Langøya. Mer enn ti forskjellige småsommerfuglarter er utelukkende knyttet til markmalurt, mens noen færre finnes på ekte malurt. Flere av disse sommerfuglene er meget sjeldne, og de vil ikke kunne overleve der vertsplantene ikke vokser. En annen spennende art er lakrismjelt som har to arter av sekkmøll i tillegg til lakrismjeltblåvinge som kun har denne planten på menyen. Den Norske underarten av Lakrismjeltblåvinge er nærmest å regne for utryddet i Norge. Den siste lokaliteten den er funnet på er en hemmelig lokalitet på en av øyene i Oslofjorden, men det er ikke Langøya. Krattalantfjærmøllen er en karakteristisk småsommerfugl på Langøya. Larvene utvikler seg utelukkende på krattalant, og sommerfuglen er bare påvist på noen ytterst få Oslofjordslokaliteter.

Det er nesten ikke en urt, en busk eller et treslag som ikke har en eller flere sommerfuglarter knyttet til seg. Arter som er knyttet til sjeldne planter er selvfølgelig avhengig av plantenes eksistens. Hvis en planteart forsvinner, vil dette igjen kunne føre til at flere insektarter forsvinner samtidig. I enkelte tilfeller må også voksestedet til planten være riktig. Krushøymolsekkmøll er utelukkende knyttet til planta krushøymol, men den finnes kun der planten vokser eksponert på strender. Sommerfuglen følger derfor ikke planten innover i landet. Det er derfor ikke nok at en plante er tilstede for at den tilhørende sommerfuglen skal finnes der.

Av de vakre dagsommerfuglene er enkelte ekstra iøynefallende og flotte. En slik staselig art er keiserkåpa (Argynnis paphia). Den er forholdsvis uvanlig så langt opp i fjorden, men på øyene i ytre Oslofjord trives den. Noen ganger kan arten påtreffes nord til Oslo, men det er på Sørlandet den trives best. Larvene utvikler seg utelukkende på fiol, og eggene legges på sensommeren på fiolarter, især skogfiol. De ørsmå larvene overvintrer, gjerne i en sprekk i barken på nærmeste tre. Så fort fiolbladene begynner å skyte om våren setter de i gang å spise. Så går det slag i slag fram til puppestadiet. Inne i puppa brytes alle larvens organer ned og den vakre sommerfuglen dannes. En sommerdag sprekker så puppa, og ut krabber en pjuskete skapning. Vingene blåses opp og tørkes, og allerede neste dag er sommerfuglen klar for sin første flytur.

Også mange nattsommerfugler kan være meget vakre. Dessverre er ikke disse slike man til vanlig ser, fordi de stort sett bare er ute om nettene. Om dagen sitter de bortgjemt i vegetasjonen, eller mønsteret gjør at de går i ett med bakgrunnen.
En av de vakreste er smal skumringsmåler Plagodis dolabraria. Dette er en forholdsvis uvanlig art som er utbredt i Sørøst-Norge. Den er kun sett én gang på Langøya, men er forholdsvis vanlig på naboøya Mølen.

Unik insektsfauna

På Langøya er det funnet vel 20 parasittiske vepsearter som i Norge utelukkende er påvist på denne unike øya. De fleste av disse artene er tidligere kjent fra Mellom-Europa eller Russland. Samtidig kan nevnes danseflua Platypalpus norvegicus. Denne ble navngitt på grunnlag av noen eksemplarer fanget på Ostøya i Bærum. Det latinske navnet forteller at den er fra Norge. Den er senere påvist på noen få andre lokaliteter i Oslofjordsområdet inkludert Langøya, men den er foreløpig ikke funnet utenfor Norges grenser.

Biller

Billefaunaen på Langøya omfatter også flere sære arter. Den lille bladbilla Aphtona pallida er i Nordeuropa kun påvist her. Larvene dens er knyttet til storkenebb, sannsynligvis blodstorkenebb. Også denne arten er oppført på den nasjonale listen over truete dyrearter.

Fluer

At en tørr øy som Langøya også skjuler ferskvannsinsekter er kanskje noe overraskende. Men bare det er noen små bekker og pytter er dette nok til at visse arter kan utvikle seg. Hele 41 arter av vårfluer (Trichoptera) er påvist på øya, og flere av disse er meget sjeldne i Norge. Flere av artene er kun funnet et fåtall ganger i Oslofjordområdet. En av årsakene til at de finnes på Langøya, kan være at de er sårbare for sur nedbør, slik at de etterhvert kun klarer seg på områder med kalkgrunn.

Edderkopper

Edderkoppene er glupske jegere som jakter både høyt og lavt i naturen – noen med nett, andre uten. En av de som jakter uten nett er krabbeedderkoppen Misumena vatia, og som antagelig er den vanligste edderkoppen på Langøya. Den skjuler seg gjerne i gule blomsterkroner hvor den venter på et bytte. Når et intetanende insekt kommer for å sette seg, hopper den over det og sprøyter det full av fordøyelsesvæske ved hjelp av de hule kjevene. Sakte fordøyes insektet i sin egen kropp, og etterhvert kan edderkoppen suge i seg måltidet sitt.

Edderkopp-faunaen på Langøya er meget interessant nasjonalt sett. Nærmere hundre arter er påvist på øya, og én av disse, den lille matteveveren Entelecara congenera, er i Norge bare påvist her. Det bør legges til at edderkopper ikke er insekter, men ledd-dyr. Likevel inkluderer entomologene også disse i sitt fagområde.

Mange andre insekter er i Norge funnet utelukkende her på Langøya, men det blir for mye å nevne alle disse. De fleste av dem er sørlige, såkalte kontinentale arter, som har sin nordligste utbredelse i Oslofjordområdet. Selv om vi kjenner godt til deler av insektfaunaen på Langøya, så er det helt klart at øya skjuler mange flere entomologiske hemmeligheter.