Historien om Langøya

Langøya har en sentral plass i norsk industrihistorie. Opprinnelig var det jordbruk på Langøya før Langøens kalkverk ble opprettet i 1734. Øyas kalkstein er utnyttet til sementproduksjon og betongkonstruksjoner verden over. Sementselskapene var også et viktig grunnlag for industriutvikling i Norge.

Langøya er i dag en sentral del av infrastrukturen rundt norsk industri, og sikrer forsvarlig mottak og behandling av industriavfall. Avfallsmottaket ble etablert av myndighetene i samarbeid med ni større industriforetak i 1991 med mål om å få en slutt på utslipp av miljøgifter til norsk natur. Med tette bergarter og dype kratere etter 100 års uttak av kalkstein var Langøya særlig godt egnet til deponiformål. Norsk industri har levert på målsetningen, og nesten alt avfall leveres nå til forsvarlig mottak og behandling.

Etter snart 30 års drift er kalksteinskraterne snart fulle, og deler av Langøya restaurert og aktiv i bruk som friluftsområde for Holmestrands befolkning. Langøya utvikles til å bli Oslofjordens neste fjordperle.

Kalksteinsdrift

Allerede på 1650-tallet ble den første kalksteinen tatt ut fra Langøya med flere kalkovner i drift. I tidlig fase ble kalksteinen brent, og kalken brukt til murerarbeid. I 1737 ble Langøya kalkverk solgt til den danske kronen, og fra 1899 startet mer moderne drift med uttak av kalkstein for sementproduksjon. Christiania Portland Cementfabrik (CPC) kjøpte først i 1895 en parsell på øya for å sikre tilgang til kalkstein av god kvalitet til sementproduksjonen på Slemmestad. Resten av øya ble kjøpt i 1899, og driften av Langøya kom da virkelig i gang med frakt av kalkstein på lekter til Slemmestad.

På Langøya ble det bygget arbeiderbrakker og -boliger, brygger, spisesal, skinneganger – og Langøya ble et samfunn med fastboende. På det meste bodde 24 familier med omtrent 120 mennesker på øya. Barna ble fraktet med skolebåten til Holmestrand. Etter hvert ble bruddene store, og driften farlig for fastboende. I 1967 forlot de to siste familiene øya.

Christiania Portland Cementfabrik fusjonerte i 1968 med Dalen Portland Cementfabrik og Norland Portland Cementfabrik til Norcem, med sementfabrikker i Brevik og Slemmestad. Norcem la ned sementfabrikken i Slemmestad i 1989 ble også uttaket av kalkstein fra Langøya stanset – etter 100 års drift. 45 millioner tonn stein var tatt ut, og Langøya hadde to store kratere med dybde til 60- og 80 meter under havnivå.

Avfallsmottak

På 80-tallet var forurensning fra industri og utslipp av industrisyre i Glomma en utfordring. I samarbeid med ni større industriforetak etablerte norske myndigheter Norsk Avfallshandtering AS (NOAH) i 1991. Utgangspunktet var en avtale mellom Kronos Titan og Norcem fra 1989 om å nøytralisere tynnsyre ved bruk av kalkstein fra Norcems gamle Kalksteinsbrudd på Langøya. Langøya ble solgt av Norcem/Aker til NOAH i 1993, og har siden tatt imot industrisyre og annet spesialavfall fra norsk industri for nøytralisering og deponering i kalksteinsbruddene.

Allerede i 1993 endret NOAH prosessen der tynnsyren ble nøytralisert med kalkstein til nøytralisering ved bruk av flyveaske; en basisk avfallsfraksjon med miljøgifter som skal ut av kretsløpet. Overgang til å nøytralisere og stabilisere avfall med annet avfall reduserte CO2 utslipp betydelig, og unngår bruk av jomfruelige råstoffer. Langøya har vært den viktigste mottak- og behandlingskapasiteten for norsk industri siden 1993.

Prosessen binder og stabiliserer tungmetallene som er oppkonsentrert i flyveasken kjemisk. Svovelsyren (H2SO4) reagerer med alkalier (CaO) i flyveasken og danner gips (CaSO4). Gipsen fungerer også til å nøytralisere annet avfall fra norsk prosessindustri.
Langøya hadde to dype kratere etter kalksteinsdrift; et i nord og et sør på øya. Mellom kraterne ligger industriområdet med prosessanlegg, kai og infrastruktur for drift. For å forlenge mottakskapasiteten ble i tillegg et område helt i syd sprengt ut i 2019. Kraterne er definert deponi for farlig avfall opp til havnivå, og deponi for ordinært avfall over havnivå. Krateret på den nordlige delen av øya er nær ferdigstilt. Avfallsmottaket vil avsluttes i 2030, og deponiområdene ferdigstilles som friluftsområde.

Rehabilitering av Langøya

Etter mer enn 100 år med uttak av kalkstein og 30 år som deponi restaureres Langøya til en av Oslofjordens naturperler. I nord blomstrer allerede sjelden, stedegen natur, og er et attraktivt besøksmål i sommermånedene.

Deponiområdene avsluttes i tråd med strenge krav fra Miljødirektoratet. Avfallskroppen dekkes med tykke lag stedegen kalkstein, og membran av tette leirsteinslag for å minimere miljørisiko. Terrengformen utformes for å gi god vannavrenning, og minimere vanngjennomtrengning. Miljøet rundt avfallskroppen og Langøya skal overvåkes aktivt i minimum 30 år etter avslutning, eller så lenge Miljødirektoratet mener det er nødvendig.

I tett samarbeid med Statsforvalter og tunge fagmiljøer er vegetasjonen etablert som åpen grundlendt kalkmark på Langøya. Dette er en sjelden naturtype som naturlig hører hjemme i området, og på Langøya som en kalksteins øy. Det naturlige grunnlaget for vegetasjonen er et skrint og næringsfattig jordsmonn, og finnes allerede i naturvernområdene på Langøya. Et tynt lag med lokale jordmasser fra Langøya er brukt, og frø ble også hentet fra den nærliggende Kommersøya som har lignende vegetasjon. Naturlig vegetasjon har etablert seg, og flere rødlistede og sjeldne arter som blåbringebær og stjernetistel blomstrer nå på Langøya.

Det er også lagt vekt på at terrengutformingen skal være variert og gi en god opplevelse for besøkende. Landskapsarkitekter har imitert terrengformasjonene fra uberørte områder.

Nordområdet på øya er allerede åpent tilgjengelig for publikum. Det sydlige området vil bli gjort tilgjengelig innen 2034.

Her kan du se et utvalg historiske bilder fra Langøya.