Kronikk i Teknisk Ukeblad: Slik bør Norge redusere mengden farlig avfall

Alle er vi med på å generere farlig avfall gjennom vårt levesett. Når vi kaster brukte forbruksartikler og annet som mobiltelefoner, batterier eller spraybokser, trykkimpregnerte planker, skismøring og maling blir dette definert som farlig avfall. Restavfallet du legger i kjøkkenbenken blir etter forbrenning også til farlig avfall. Mange «rene» produkter som vi kjøper, har i produksjonsprosessen medført at farlig avfall genereres. Farlig avfall er med andre ord ganske usynlig i vår hverdag, og det er med på å prege våre holdninger.

Siden slutten av 90-tallet har produksjonen og forbruket over hele verden økt. I denne perioden har nordmenn mer enn doblet mengden farlig avfall som vi genererer. På den samme tiden har økt kunnskap resultert i at flere nye stoffer anses som miljøfarlige. Og noen definisjoner av farlig avfall har blitt strengere, slik at stoffer som tidligere var ordinært avfall nå blir karakterisert som farlig avfall. Det vil si at mengden farlig avfall øker også uten at forbruket øker.

For miljøet er det viktig at de miljøfarlige stoffene behandles spesielt og på en trygg måte. Det er derfor det er brukt et slikt kraftfullt navn som farlig avfall. Samtidig er det, i en verden der presset på naturressursene øker stort, avgjørende at ressurser brukes og gjenbrukes mer effektivt. En økning i mengden farlig avfall må derfor avveies mot hensynet til at miljøgifter ikke kommer ut i kretsløpet igjen på en ukontrollert måte.

Håndtering av farlig avfall er i dag en integrert del av norsk industri og samfunn. NOAHs anlegg på Langøya har operert i over 25 år og behandler årlig omtrent 500.000 tonn farlig uorganisk avfall. Etter behandlingen blir det nøytraliserte avfallet trygt deponert. Oppunder 250 norske bedrifter og forbrenningsanlegg leverer farlig avfall til Langøya, samt 50 forbrenningsanlegg fra Skandinavia for øvrig. Den norske avfallssektoren har kommet langt, og er trolig blant verdens mest anerkjente når det kommer til håndteringen av farlig avfall.

Eksistensen av farlig avfall skaper imidlertid angst og uro. Med økt kunnskap har det også kommet økt bekymring. Dette er antagelig noe av bakgrunnen for at Stortinget nylig vedtok at regjeringen skal presentere en plan for å begrense mengden farlig avfall. For at planen skal få effekt bør den inneholde følgende momenter:

1. Færre miljøgifter. Farlig avfall finnes i flere produkter enn vi tenker over, men hvis det gis insentiver for å jobbe med produkt- og produksjonsutvikling kan bruken av de mest uheldige miljøgiftene begrenses på et tidlig stadium
2. Økt levetid. For utvalgte produkter kan det kreves garantier om økt levetid. Dette vil for deg som forbruker medføre økt kvalitet og for miljøet mindre avfall. Et slikt tiltak vil kreve internasjonale regler og innsats.
3. Økt sortering og materialgjenvinning. Dette vil gi mindre avfall og dermed mindre farlig avfall, og har allerede høy oppmerksomhet både i Norge og EU.
4. Økt bruk av farlig avfall som ressurs. Det kan høres ut som en mindreverdig løsning, men er ikke nødvendigvis det. I mange produksjonsprosesser inngår det råvarer som er både helse- og miljøfarlige, men dette håndteres sikkert og er derfor akseptabelt. Bruk av sekundærprodukter er allerede en etablert praksis i Norge, men kan utvikles ytterligere. Et viktig tiltak er å sørge for at avfall også kan bli definert som «råvare». I dag oppfattes farlig avfall som et mindre egnet sekundærprodukt, selv om det ikke alltid er noen miljøfaglig god grunn til det.
5. Økt gjenvinning av farlig avfall. Til forskjell fra gjenbruk handler gjenvinning om en prosess der deler av avfallet ekstraheres. Noen miljøgifter må uansett deponeres, men en del av det farlige avfallet har også stoffer som det kan være riktig å gjenvinne. Industrien og forskermiljøer har jobbet i over 25 år for slik gjenvinningsløsninger, men det er krevende. Myndighetenes oppgave bør være å sette overordnede kriterier og forutsigbare rammer, slik at industrien kan finne bærekraftige løsninger som vil sørge for at det gjenvinnes kritiske ressurser eller ressurser som det finnes naturlig etterspørsel etter.

Å redusere mengden farlig avfall er krevende. Lykkes myndighetene med planarbeidet kan resultatet bli at vi om noen tiår ser tilbake på en viktig endring der farlig avfall gikk fra å være et stort problem til dels å bli en ressurs, dels et avfall som deponeres trygt uten å skape stor bekymring. Så lenge det farlige avfallet oppstår må imidlertid det viktigste være at avfallet håndteres trygt – av hensyn til miljøet, forbrukerne, de som hver dag håndterer avfallet og for lokalsamfunnene som er vertskap for industribedriftene i avfallsnæringen.