Lukk

Fossilene på Langøya

For å forstå hvordan de mange fossilene er kommet til Langøya, må vi gå ca 400 millioner år tilbake i tiden. Fossilene forteller noe om hvilket dyreliv som fantes på øya lenge før dinosaurene.

Fossil

En øy av kalkstein

Langøya hører til i en yngre del av Norges berggrunn. Disse bergartene hadde en gang en betydelig større utbredelse i Sør-Norge, men har gjennom tidene blitt erodert vekk. På grunn av store forskyvninger i jordskorpen ble disse bergartene liggende i en slags grop som strekker seg fra Stavern og opp til Mjøsa. Dette kalles Oslofeltet.

Bergarten på Langøya er i hovedsak kalkstein. Kalksteinen ble i tidligere tider brent og ble brukt som byggemateriale. Dette var før sementen ble oppfunnet. Kalken er kjemisk bundet i mineralet kalkspat og er et hvitt, bløtt mineral. Mengden av kalkspat i Langøyas kalkstein ligger i gjennomsnitt på ca. 80 prosent, men varierer mellom 60 og 95 prosent. Kalken kom en gang fra kalkskallene til døde sjødyr som levde i havet der Langøya nå ligger.

Silurtiden – da plantene erobret kontinentene

For ca 400 millioner år siden lå det grunt hav over Langøya. Hele Norge var dekket av hav, kun med unntak av deler av Finnmark samt deler av Telemark og Agderfylkene. Havet var tropisk, og det myldret av organismer som nå er dødd ut. Langøya tilbyr en reise i tid der vi kan treffe på fossiler av blekkspruter, trilobitter, koraller og sjøskorpioner som levde for 400 millioner år siden. Bunnfelling av leire fra land i nærheten, sammen med kalkskallene fra et frodig dyreliv i havet, bygde opp det som er Langøyas fjellgrunn i dag. Dette skjedde for mer enn 400 millioner år siden i en tidsperiode som geologene kaller silurtiden.

På dette stadiet i jordens utvikling hadde planteartene allerede mange millioner av års utvikling bak seg. Likevel vokste plantelivet bare som lave kratt av grønne stengler, med matter av krypende planter innimellom. Mestepartene av landarealene var fortsatt ørkenaktige.
Dyrelivet var i ferd med å utvikle former som kunne overleve på tørt land. Det var allikevel havet som var dyrenes hjem i silurtiden.

Blant store rovdyr på toppen av næringskjeden var både blekkspruter og sjøskorpioner. Begge disse hadde former som kunne bli to til tre meter lange. Skallrester etter blekkspruter er blant de vanligste fossilene på Langøya.

Fossil

Korallenes hav

De fleste av fossilene er dyrerester, og de fleste stammer fra skallrester etter fastsittende koralldyr. Det levde mange slekter av slike dyr her. Noen bygde opp korallrev som var store, sammenhengende masser av koraller. Mange steder på Langøya er dyrene bevart i sitt opprinnelige miljø. På den måten kan det gjøres studier av økologien på det som engang var havbunnen.

Fossilene på Langøya viser 80 ulike dyreslag

Ut fra fossilene på Langøya kan det beskrives 80 forskjellige dyreslag. Det fantes frittsvømmende dyr som blekksprut samt dyr som drev som plankton med vannmassene. Eksempel på dette er graptolittene. På bunnen bodde det krypende dyr slik som snegler eller gravende dyr som trilobitter. Mange va fastsittende, og de vanligste fossilene er deler av sjøliljestilker. mosdyrkolonier, svamper og koraller.

Hvordan ble fossilene til?

Normalt råtner døde dyr i naturen, også de harde delene brytes ned slik at stoffene blir resirkulert som del av naturens kretsløp. Av og til var imidlertid forholdene slik at rester av planter og dyr ble dekket raskt over av rasmasser – eller som vanligst på Langøya: De ble dekket av leirslam. Det som lå på bunnen ble dekket over før det rakk å bli ødelagt, men selv da var det bare de hardeste delene som ble bevart – altså sneglehus eller skall etter koraller eller trilobitter. Bløte deler gikk i oppløsning og etterlot ingen spor.

Etterhvert hopet det seg opp nye avsetninger oppå fossilene. Vann ble klemt ut av de laveste lagene og trilobittskall ble flatklemt. Til sist ble stoffene i skallene ofte byttet med nye, stabile stoffer slik som kalkspat. Skallet ble mineralisert (forstenet) og er bevart frem til vår tid.