Lukk

Flora og fauna

Langøya har lenge vært kjent i botaniske kretser for sin rike flora. Spesielt interessant er det at floraen på øya ble grundig studert allerede i 1826 av professor M. N. Blytt. En beretning fra reisen er publisert, og en fullstendig artsliste fra Langøya finnes på Botanisk Museum i Oslo. Hva kan man så finne av flora og fauna på Langøya i dag?

Fra skogen mot vannetDet er berggrunen på Langøya som gjør at flora og fauna på øya er så rik. Kalksteinen på Langøya inneholder kalk og andre basiske mineraler som ulike plantearter er mer eller mmindre avhengige av. Kalksteinen gir grobunn for planter som ikke klarer seg på surere bergarter, f.eks. i grunnfjellområdene i Norge. Den mineralrike berggrunnen på Langøya gjør dessuten at mikroorganismer, som bryter ned dødt plantemateriale, får gode vekstvilkår. På mer næringsfattig berggrunn danner det døde materialet ettehvert et anselig lag med humus. Vanlige humusavhengige arter som røsslyng og blåbær er derfor sjeldne på Langøya. Mangelen på humus fører imidlertid til at det ikke utvikles noe jordsmonn som gjennom tørre perioder kan lagre fuktighet fra regnet. Plantearter som skal trives på Langøya må derfor være i stand til å tåle svært tørre vekstforhold.

Det finnes allikevel områder på øya med noe større jorddybde. Dette skyldes den betydelige landhevingen som har foregått i Oslofjordområdet etter siste istid: Inntil for ca. 5.500 år siden lå Langøya i sin helhet under vann. Etter hvert som øya steg opp av havet, ble sand og leire skyllet ned fra det som i dag fremstår som koller, mens de tykkere lagene med løsmasser i tidligere viker og forsenkninger ble liggende igjen. I slike områder på Langøya finnes vi i dag frodigere (og mer fuktighetsuavhengig) vegetasjon. Det er faktisk disse områdene som i tidligere tider ga grunnlaget for gårdsdrift på øya.

Fenomenet landheving på Langøya er interessant også i et annet perspektiv: Det forteller oss om aldren på Langøyas flora. Ut fra dette vet vi at alle arter som finnes på øya har spredd seg dit i løpet av de 5.500 årene siden øya dukket opp av havet.

Blomster i friomradetLangøya har etter norske forhold et svært gunstig klima. Somrene er lange og varme og vintrene milde. Derfor finner vi mange arter som normalt har en sørlig utbredelse i Norge. Misteltein er et godt eksempel på dette.

Man kan ennå se tydelige spor etter tidligere jordbruksvirksomhet på Langøya. Nord på øya var landskapet tidligere mer åpent enn nå, og etter jordbrukets opphør er områdene her blitt bevokst med frodig skog bestående av mange ulike lauvtrær i blanding med gran og furu. Fremdeles finnes det imidlertid små, åpne, blomsterrike enger der gårdshusene har stått. Her kan man ennå finne gamle hagevekster som epletrær, dagfiol og pinselilje!

Et interessant fenomen er at de gamle dagbruddene nord på øya i dag har vokst til på nytt. De dekkes nå av en kortvokst furuskog med en svært spennende flora i skogbunnen. Det er blant annet her vi finner de fineste forekomstene av orkidèen flueblomst. Dette er en av Langøyas viktigste botaniske attraksjoner.

Faunaen på Langøya

Rever pa langoyaDenne delen av Oslofjorden har tidligere vært lite besøkt av entomologer. Den mest populære øya var nok Tofteholmen som hadde besøk av insektsamlere allerede på 1800-tallet, og i 1953 ble det arrangert ekskursjon dit i forbindelse med det niende nordiske entomologmøtet. Ekskursjonen regnet visst bort. Dessverre var ikke Langøya like populær.

For å finne ut mer om dette kan man enten gå via litteraturen, eller man kan gjennomgå eldre insektsamlinger.På Zoologisk museum i Oslo finnes Norges aller største insektsamling. Her står sirlig oppsatte insekter samlet helt tilbake til begynnelsenav 1800-tallet. Hvert insekt er påført en liten lapp med funnsted og som oftest også dato og navn på samleren. Ved at innsamlet materiale kommer inn til museer kan man så forske på dette. Her kan man lese forandringer i insektfaunaen gjennom årene. Arter forsvinner,og andre arter kommer til. Av mer trivielle problemstillinger kan man finne ut hvem samlet hvor – og når.

En av Norges aller største entomologer var billeforskeren Thomas G. Münster (1855-1938). Han reiste land og strand rundt og samlet biller. I samlingene ved Zoologisk museum i Oslo kan man se at han besøkte Langøya flere ganger på 1920-tallet. Dog var utbyttet forholdsvis magert.Det er først etter 1987 at insektfaunaen på Langøya har blitt grundigere undersøkt, og det er nå funnet nærmere 2000 arter. Mesteparten av dette materialet befinner seg i samlingene ved Zoologisk museum i Oslo og Bergen.

Graveveps og flueblom

Få steder i Norge er den underlige flueblom så vanlig som på Langøya. Her nærmest spretter den opp av pukken. Samspillet mellom denne orkidéen og gravevepsen Argogorytes mystaceus er kanskje noe av det mest fantastiske vår nordlige natur kan frembringe av underlige tilpasninger. Orkidéens blomster har utviklet en særdeles smart måte å lokke til seg de stakkars gravevepshannene, slik at de kan hjelpe til med
bestøvningen. Orkidéene tilbyr ikke nektar eller pollen slik som er vanlig hos blomster. Derimot tilbyr de juksedamer. De likner ikke akkurat noe særlig på gravevepshunnene, men de lukter riktig, og det ser ut til å være nok. Forsøk utført i Sverige viste at hannene var mer tiltrukket av blomstene enn av de ekte hunnene. Sannsynligvis fordi blomstene lukter sterkere og har kraftigere farger enn hunnvepsene. Når en hann slår seg
ned på en blomst for å pare seg med den, avsette én eller to pollinier (støvbærere) på vepsen. Vepsen frakter så disse med seg og vil da bestøve eventuelle blomster den besøker etterpå.

FloraogFauna – Blomsternavn1-BOKGravevepsen er forholdsvis vanlig på Langøya, mens den nærstående slektningen Argogorytes fargei, som også lar seg lure av flueblom, er betraktelig sjeldnere. Flueblom er avhengig av disse vepsene for at de skal bli bestøvet. Vepsene derimot klarer seg bra uten planten, og de finnes derfor langt utenfor
utbredelsesområdet til flueblom.

Fenomenet ved at flueblom lurer til seg veps ved å narre hanner til å «pare» seg med den er meget utbedt i tropene. Også arter innen andre vepsefamilier blir lurt. Vanligvis opptrer et slikt samspill kun mellom én art orkidé og én eller noen ytterst få vepsearter. Dette skyldes at en orkidé kun er istand til å produsere ett luktstoff.

Gravevepsene innen slekten Mystaceus er rovveps som lever av sikader. Hunnvepsene er spesialisert til kun å fange disse insektene og bringer dem «hjem» til et finurlig gangsystem i bakken. Her anlegges celler som de fyller opp med paralyserte sikader. Disse cellene fungerer som larvekammer. Hver sikade lammes med et
lite stikk. Når cella er fyllt opp med sikader, legger hun ett egg og forsegler deretter cella. Her har larven mat nok til å vokse seg stor. Tidlig neste sommer klekker den. Hvis det er en hann,flyr den ut for å jakte på flueblom og hunnveps. Mye forskning er utført på gravevepsene. De er ikke ekte sosiale veps, men samfunnene deres har visse grader av sosialitet. For eksempel kan nærbeslektede hunner hjelpe hverandre i
fellesskap med å fylle opp larvekamrene. Her kan man ane den evolusjonære overgangen fra et enslig vepseliv, via forskjellige primitive former for sosialitet som hos gravevepsene, og til de virkelig sosiale vepsene som maur, stikkeveps og humler. Disse igjen har egne arbeiderkaster som kun jobber for samfunnet og får aldri noen anledning til å pare seg.

Når blomsterengene glitrer i gull

Går man i land på Langøya en varm sankthansnatt, kan man med litt flaks observere hundrevis
av bitte små funklende lys, nesten som ørsmå gullklumper som glitrer i gresset. Dette er sankthansormer.
Egentlig er det ikke snakk om ormer,men hunner av en spesiell billeart – Lampyra noctiluca. Denne tilhører familien lysbiller, og i Norge har vi kun denne ene representanten for familien. Bakerst på bakkroppen har denne vingeløse og høyst uanselige hunnbillen et lite lysorgan. Her finnes spesielle celler som inneholder
stoffet luciferin. Når dette påvirkes av enzymet luciferase og vann, foregår en oksidasjon, og energi frigjøres. Faktisk slipper nærmere 95 % av denne energien ut som lys. Til sammenlikning kan nevnes at solen frigjør kun 35 % av energien sin som lys. I tilknytning til lyscellene finnes urinsyrekrystaller som fungerer som reflektorer for lysstrålene. Luciferin er også benyttet i medisinsk forskning,der man har byttet ut radiaktive
markører, som f.eks. radioaktivt jod, med slike lysmarkører isteden. Luciferin har således blitt benyttet som markør på både insulin, myoglobulin og skjoldbrukskjertelhormon. Dette er et skoleeksempel på hvor viktig
det er å ta vare på det biologiske mangfoldet i naturen. Man vet jo ikke hva man kan få bruk for med tiden.

Hunnbilla bruker lyset til å lokke til seg hanner. Disse har utviklet vinger, og de svermer over blomsterengene på utkikk etter lysende hunner. Sankthansormen er eneste art i denne familien i Norge, men i tropene finnes en mengde arter, og hos mange av disse har også hunnene fullt utviklete vinger. Disse kalles ildfluer – noe som er like misvisende som å kalle den norske arten for orm – begge er biller. Sankthansormen er meget vanlig på Langøya og kan midtsommers opptre i hundrevis på tørrengene. Den finnes på Østlandet og forekommer hyppigst i Oslofjordsområdet.

Kresne sommerfugler

FloraogFauna – Blomsternavn2-BOKSommerfuglfaunaen på Langøya er unik nasjonalt sett. Nærmere 600 arter er til nå påvist her, og flere av disse er meget sjeldne. Mange arter trives der det er varmt og finnes derfor på Langøya. Likevel er nok hovedårsaken til dette mangfoldet at godt over halvparten av våre 2109 sommerfuglarter er kun knyttet til én eller noen ytterst få plantearter. Siden Langøya er kjent for sin rike flora, så henger dette logisk sammen. Viktig i denne sammenhengen er både kalkgrunnen og øyas klimatisk gunstige beliggenhet. To meget interessante plantearter som bør nevnes i denne sammenhengen er markmalurt og ekte malurt. Begge disse er vanlige på Langøya. Mer enn ti forskjellige småsommerfuglarter er utelukkende knyttet til markmalurt, mens noen færre finnes på ekte malurt.Flere av disse sommerfuglene er meget sjeldne, og de vil ikke kunne

overleve der vertsplantene ikke vokser. En annen spennende art er lakrismjelt som har to arter av sekkmøll
som kun har denne planten på menyen. Krattalantfjærmøllen er en annen karakteristisk småsommerfugl på Langøya. Larvene utvikler seg utelukkende på krattalant, og sommerfuglen er bare påvist på noen ytterst få Oslofjordslokaliteter. Arten er oppført på den nasjonale listen over truete dyrearter.

Det er nesten ikke en urt, en busk eller et treslag som ikke har en eller flere sommerfuglarter knyttet til seg. Arter som er knyttet til sjeldne planter er selvfølgelig avhengig av plantenes eksistens. Hvis en planteart forsvinner, vil dette igjen kunne føre til at flere insektarter forsvinner samtidig. I enkelte tilfeller må også voksestedet til planten være riktig. Krushøymolsekkmøll er utelukkende knyttet til planta krushøymol, men
den finnes kun der planten vokser eksponert på strender. Sommerfuglen følger derfor ikke planten innover i landet. Det er derfor ikke nok at enplante er tilstede for at den tilhørende sommerfuglen skal finnes der.

Av de vakre dagsommerfuglene er enkelte ekstra iøynefallende og flotte. En slik staselig art er keiserkåpa (Argynnis paphia). Den er forholdsvis uvanlig så langt opp i fjorden, men på øyene i ytre Oslofjord trives den. Noen ganger kan arten påtreffes nord til Oslo, men det er på Sørlandet den trives best. Larvene utvikler seg utelukkende på fiol, og eggene legges på sensommeren på fiolarter, især skogfiol. De ørsmå larvene overvintrer, gjerne i en sprekk i barken på nærmeste tre. Så fort fiolbladene begynner å skyte om våren setter de igang å spise. Så går det slag i slag fram til puppestadiet. Inne i puppa brytes alle larvens organer ned og den vakre sommerfuglen dannes. En sommerdag sprekker så puppa,og ut krabber en pjuskete skapning. Vingene blåses opp og tørkes, og allerede neste dag er sommerfuglen klar for sin første flytur.

Også mange nattsommerfugler kan være meget vakre. Dessverre er ikke disse slike man til vanlig ser, fordi de stort sett bare er ute om nettene. Om dagen sitter de bortgjemt i vegetasjonen, eller mønsteret gjør at de går i ett med bakgrunnen.

En av de vakreste er smal skumringsmåler Plagodis dolabraria. Dette er en forholdsvis uvanlig art som er u utbredt i Sørøst-Norge. Den er kun sett én gang på Langøya, men er forholdsvis vanlig på naboøya Mølen.

Unik insektsfauna

På Langøya er det funnet vel 20 parasittiske vepsearter som i Norge utelukkende er påvist på denne unike øya.

De fleste av disse artene er tidligere kjent fra Mellom-Europa eller Russland. Samtidig kan nevnes danseflua Platypalpus norvegicus. Denne ble navngitt på grunnlag av noen eksemplarer fanget på Ostøya i Bærum. Det latinske navnet forteller at den er fra Norge. Den er senere påvist på noen få andre lokaliteter i Oslofjordsområdet inkludert Langøya, men den er foreløpig ikke funnet utenfor Norges grenser.

Biller

Billefaunaen på Langøya omfatter også flere sære arter. Den lille bladbilla Aphtona pallida er i Nordeuropa kun påvist her. Larvene dens er knyttet til storkenebb, sannsynligvis blodstorkenebb. Også denne arten er oppført på den nasjonale listen over truete dyrearter.

Fluer

FloraogFauna – Blomsternavn3-BOKAt en tørr øy som Langøya også skjuler ferskvannsinsekter er kanskje noe overraskende. Men bare det er noen små bekker og pytter er dette nok til at visse arter kan utvikle seg. Hele 41 arter av vårfluer (Trichoptera) er påvist på øya, og flere av disse er meget sjeldne i Norge. Flere av artene er kun funnet et fåtall ganger i Oslofjordområdet. En av årsakene til at de finnes på Langøya, kan være at de er sårbare for sur nedbør, slik at de etterhvert kun klarer seg på områder med kalkgrunn.

Edderkopper

Edderkoppene er glupske jegere som jaktert både høyt og lavt i naturen – noen med nett, andre uten. En av de som jakter uten nett er krabbeedderkoppen Misumena vatia, og som antagelig er den vanligste edderkoppen på Langøya. Den skjuler seg gjerne i gule blomsterkroner hvor den venter på et bytte. Når et intetanende insekt kommer for å sette seg, hopper den over det og sprøyter det full av fordøyelsesvæske ved hjelp av de hule kjevene. Sakte fordøyes insektet i sin egen kropp, og etterhvert kan edderkoppen suge i seg måltidet sitt. Edderkopp-faunaen på Langøya er meget interessant nasjonalt sett. Nærmere hundre arter er påvist på øya, og én av disse, den lille matteveveren Entelecara congenera, er i Norge bare påvist her, men funn foreligger også fra både Sverige og Danmark. Det bør legges til at edderkopper ikke er insekter, men ledd-dyr. Likevel inkluderer entomologene også disse i sitt fagområde.

Mange andre insekter er i Norge funnet utelukkende her på Langøya, men det blir for mye å nevne alle disse. De fleste av dem er sørlige, såkalte kontinentale arter, som har sin nordligste utbredelse i Oslofjordområdet. Selv om vi kjenner godt til deler av insektfaunaen på Langøya, så er det helt klart at øya skjuler mange flere entomologiske hemmeligheter.